Jeg flytter

Jeg har flyttet. Flyttet blogg, that is.
Du finner meg her nå.
Jeg kan finne på å oppdatere her en sjelden gang i mellom, men dette er wordpressbloggen som kommer til å bli brukt.

Se. man gjør noe på skolen^^

Vi har fordypning for tiden. Dette er mitt fordypningsprosjekt.
Jeg skriver en blogg om blogging. Mhm...
Og hvis dere drar rævene deres inn dit og kommenterer litt, selv om det sikkert er ramkjedelig å lese, så kan jeg muligens forbedre karakteren min, nemlig.
Så, kommenter, please, men hold det relevant. Eller, prøv xD

Bilder

Her enda pause, men føler for å poste noen bilder jeg har tatt.

Liten pause

Ja, nå har bloggen fått et nytt design, så har dere noe å se på mens jeg tar meg en pause.
Jeg har en sykt irriterende skrivesperre, som insisterer på å gjøre livet mitt vanskelig, og da gidder jeg ikke å stresse med å holde bloggen oppdatert.
Ja, nå ble vel alle sammen veldig lei seg vil jeg tro xD

En annen grunn til at det passer fint å ta en liten pause nå, er at det skjer mye i livet mitt for tiden, men det er ikke noe jeg gidder å skrive om (Å hold kjeft!).

Jeg avslutter dette innlegget, og begynner min muligens lange, eller kansje korte, pause med å si at jeg skal flytte ut før 21. April^^ Jeg og Alex skal flytte sammen^^ Og det gleder jeg meg veldig til.
Nok for nå.

Meep...

Jeg står fast. Nei, jeg gjør ikke det, nå må du slutte å tulle. Jeg har full kontroll over hva som skal skje nå, og alt er bare bra.

Det er bare ett lite problem. JEG KLARER IKKE SKRIVE DET!!!!
DEt er så sinnsykt fustrerende, for jeg vet veldig godt hva jeg skal skrive, men jeg blir helt utmattet av å tenke på at jeg ligger fire tusen ord bak word counten min, og da orker jeg ikke sette skikkelig i gang. Selv om det gikk utrolig bra i går, og jeg fakisk skrev de fire tusen jeghadde pålagt meg selv å skrive.
Jeg vet faktisk mye av det som skal skje framover. Jeg har til og med en bit dialog som jeg skal bruke i et senere kapittel, og det er faktisk skrevet av Alex. Men likvel...
Er så sliten i hodet.
Jeg kommer ikke til å gidde å rette skrivefeilene i dette innlegget, og dem er det nok mange av. Unskyldningen min er at jeg har pålagt meg selv totalforbud mot å bruke backspace-knappen, fordi da taper jeg både tid og ord. Så ha meg unskyldt. Meep...
For the record, så har jeg skrevet snart femten tusen ord, men jeg bør få litt over atten tusen før jeg legger meg.

Disclaimer og sånt

Denne måneden deltar jeg på NaNoWriMo, eller National Novel Writing Month. Kort fortalt betyr det at jeg skal skrive en "bok" på 50.000 ord innen 30. November er over. Derfor kommer jeg ikke til å være den mes sosiale, eller oppdatere bloggen så ofte. Jeg skriver dette slik at alle vet hvorfor, og jeg vil hels ha meg frabedt noen anklager om at jeg er en "svak blogger". Nei, jeg oppdaterer ikke jevnlig, og ja, jeg synes jeg har en jævlig god grunn. Jeg har tidligere nevnt at selv om jeg er glad i denne bloggen, så er den ikke det viktigste i livet mitt.

Sånn, da var det unnagjort. Ha meg unnskyldt, jeg har kaffe å drikke og en bok å skrive.
Ønsk meg lykke til^^

Og for at dere skal ha noe å se på mens jeg har bedre ting å gjøre, et lite quizresultat:

	Hvilken av de sju dødssyndene er du?
	Mitt resultat: Hovmod Din dødssynd er hovmod! Hovmod innebærer en altfor høy vurdering av en selv og en stor selvhevdelse, motsatt ydmykhet. Hovmod betraktes i mange kulturer som noe dårlig! Alle de store abrahamittiske religionene, det vil si jødedommen, kristendommen og islam, ser på hovmodet som et moralsk problem, fordi det er en synd mot de guddommelige forventninger til menneskene. Husk at det er en svært tynn grense mellom å ha tro på seg selv og være hovmodig. Hovmodige mennesker er sjeldent godt likt og fører ikke noen goder med seg! Husk, hovmod står for fall.
	Ta denne quizen på Start.no

Universal language misapprehended

Enda mer skriblerier xD Jeg skriver mye for tiden, og siden jeg ikke har noe bedre å poste for øyeblikket så blir det slik som dette.
Jeg skrev denne novelle-saken på bussen hjem fra Alex i kveld. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skrev den. Men jeg har lest veldig mye om folk som har blitt voldtatt i det siste, og dette er vel min måte å fordøye det på.

Jeg må også understreke at denne novellen er et rent fantasiprodukt, og at jeg ikke snakker av egne erfaringer.
Så da var disclaimer-delen overstått. Kos dere med lesingen xD

Universal language misapprehended

A indexfinger lifted in the air is the universal language for “Fuck off”, everybody knows that. And it's the main-rule for my generation to know and understand this. Still, not everybody respect that. It's not a gesture I use often, but on of the few I've used it against is the man that raped me.
I was 16 years of age at that time, and it was the first party I went to. He was 19. He was coming on to me all night, but I rejected him again and again. In the end I gave him the finger and screamed “FUCK OF!” He obviously took it as a “fuck me.” He slammed me hard up against a wall so I hit my head. While I still was seeing stars from the collision with the hard brickwall, he picked me up and carried me into an empty bedroom. He placed me on the bed and pulled of my pantyhose and panties. I was too weak and dizzy to protest, and he was nailing me to the bed. He took what he came for and left me to return to the party.
I don't know how long I laid there, totally paralysed with fear, halfnaked and with tears flowing down my face. I didn't know what to do, no idea how I should handle the situation. I couldn't report him to the police, because then my parents would find out where I've been that night. What happened seemed so bizarre and abnormal, and I couldn't think straight. Right then and there it seemed more important that my parents kept believing that I had slept over at my bestfriends house that night, than getting the man who raped me behind bars to prevent it from happening again, to another innocent girl.
I didn't get up before the bright morninglight hit my eyes and woke me from my trance. I put my clothes on, got my jacket and sneaked out of the house without waking anybody. I wandered aimlessly around in a park not far from my house until I thought it wold be safe to go home. I didn't want to wake any form of suspiciousness by coming home to early in the morning. The only clear thought in my head was to keep what had happened a secret. And shame. When I got home I sat in the shower for several hours, crying. I still felt his hands on my skin.

The next month I didn't get my period. I started fearing the worst and went out to buy a pregnancytest. It was positive. Again my world came apart over my head, and I was yet again without a clue of what I should do.
Luckily I miscarried a month later, before anyone noticed my growing stomach.

I've never told anyone what happened that night. Not even my bestfriend or my boyfriend. To this day the man who ruined my life goes free, unpunished. I still live with the fear, and the guilt, and I can never truly trust a man. I live, but some part of me died that night. If he only had had the guts to kill me when he was finished...